Bagan solnedgang

Elvecruise på Irrawaddy

Publisert: 8. august 2019

Hellige Bagan - et høydepunkt i Asia

Det var den kvelden da himmelen sto i brann. Båten vår, Pandaw II, hadde fullført sin dagslange ferd. Vi sto på dekk og så Bagan komme mot oss, ja hellige Bagan, et høydepunkt i Asia og verden. Med ett ble vi tause, som om kapteinen hadde gitt oss taleforbud.

Tenk deg en slette med mer enn 2000 buddhistiske helligdommer. Pagoder, templer og stupaer, noen i utmerket stand, andre forfalne, nesten ruiner. Den synkende solen ga de rustrøde mursteinverkene en sjelden glød, og de største blinket med sitt gull.

Vi gikk i land på skjelvende teakplanker.

«Postkort!» ropte barna som omringet oss på elvebredden. «Billige kort, bare én dollar for ti!»

Jenta som fotfulgte meg, viste meg alle ti. «Se,» sa hun og trillet vanskelige tempelnavn ut i tropekvelden. «Shwezigon, Shwesandaw, Sulamani, Mahazedi, Ananda …»

Før sengetid skimtet jeg noen av helligdommene fra hotellbalkongen. I noen minutter strakte de seg mot himmelen som svarte silhuetter, for så å gjemme seg i natten.

+2
+1

"Her skal byen ligge"

Det skjedde for tusen år siden. En sterk konge, Anawratha, klarte å samle Burma til ett rike. Flertallet av burmeserne dyrket den gang ulike former for animisme; de trodde på alt som levde i naturen. På et tokt sør i landet ble kongens krigere kjent med buddhismen. Som en del av krigsbyttet fikk de med seg Tipitakaen, buddhistenes hellige bok, og Anawratha bestemte seg for å gjøre den nye læren til alle burmeseres religion.

Bagan ligger omtrent midt i landet, ved elven Irrawaddy. Den store vannåren har sitt opphav langt i nord, ved foten av Himalaya. På sin 2170 kilometer lange reise gir den liv og grøde til millioner av mennesker.

«Her skal byen ligge», sa Anawratha og kalte til seg tusener av arbeidsmaur.

Lyst å oppleve Bagan med Torbjørn Færøvik?

Elvecruise på Irrawaddy og rundreise i Myanmar

De neste to hundre årene ble den fem mil lange sletta forvandlet til Burmas, hvis ikke Asias, travleste arbeidsplass. Fra elva ledet arbeidsmaurene et nettverk av vannkanaler inn i den nye byen. I dag har de fleste grodd igjen, bare rester er igjen.

Om jeg bare hadde vært her for 800 år siden! Verket var fullført, Bagan var på høyden av sin makt. Her bodde flere hundre tusen mennesker i et bysamfunn med snorrette gater, teakbygninger, palasser, hager og buddhistiske helligdommer. Murerne må ha hatt det travelt den gang, for helligdommene, store som små, ble bygd med murstein.

Om jeg bare hadde vært her for 800 år siden!

Torbjørn Færøvik

Anawratha styrte fra 1044 til 1077. Under hans lederskap ekspanderte Burma i alle retninger. Som en historiker skriver: «Anawratha var hensynsløs og streng, for han var overbevist om at harde tiltak måtte til for å bygge nasjonen.» Han ble visstnok drept i et bakholdsangrep, men burmeserne husker ham som sin Harald Hårfagre.

Shwezigon er den største helligdommen i Bagan, og det skal ha tatt 40 år å bygge den.

Hvor skal jeg begynne?

Enhver besøkende i Bagan vil spørre seg selv eller andre: Hvor skal jeg begynne?

Bagan arkeologiske sone er tretten kilometer lang og åtte kilometer bred. De fleste velger de større helligdommene først, så de mindre. Shwezigon er blant de største. Kvinnene i porten selger bladgull, og naturligvis, jo mer jeg kjøper, desto bedre blir mitt neste liv. Jeg er i det blide hjørnet og kjøper så mye bladgull at kvinnene ser forskrekket på hverandre. Men straks handelen er over, trer en munk ut av skyggen og ber om å få de lange gullstripene, for bare han kan kunsten å feste dem.

Helligdommen reiser seg som en rund, bjelleformet stupa omgitt av fire kvadratiske avsatser. Det tok visstnok 40 år å bygge den. I toppen, 49 meter over bakken, blinker en gyllen paraply dekorert med edelstener. Guiden vår forteller at en av Buddhas tenner, og faktisk også en bit av hans krageben, befinner seg i helligdommens indre.

«Er du sikker?» spør en av de vitebegjærlige i gruppen.

«Nei, sikre kan vi aldri være, for ingen har vært der inne. Ikke så vidt vi vet …»

Kvinnene i porten selger bladgull, og naturligvis, jo mer jeg kjøper, desto bedre blir mitt neste liv. Jeg er i det blide hjørnet og kjøper så mye bladgull at kvinnene ser forskrekket på hverandre.

Torbjørn Færøvik

Buddha overalt

Som så mange andre stupaer er Shwezigon et kompakt byggverk uten større indre hulrom.

Vi følger klokkeretningen og vandrer langsomt rundt mesterverket. Shwezigon er omgitt en tallrike mindre templer på alle kanter. Lurer på hvordan Buddha, dette nøysomme mennesket, hadde reagert om han hadde våknet og sett så mange statuer av seg selv? Buddha som sover, Buddha som sitter og Buddha som står, Buddha risset i stein og Buddha meislet i jade.

Buddha sa til disiplene sine at han var et menneske. Han ønsket ikke å bli dyrket. I den første tiden etter sin død ble han utelukkende fremstilt i form av symboler, et fotavtrykk, et hjul eller en lotusblomst. Avbildningen begynte mye senere. I India dateres de første skulpturene til 2. århundre før vår tid. Da hadde Buddha sovet i mer enn to hundre år.

I dag er produksjonen av buddhafremstillinger storindustri. Men i Shwezigon får han konkurranse av andre vesener. Et tempel i det sørøstlige hjørnet er viet de tallrike åndene som mange burmesere fortsetter å dyrke. Åndene er usynlige, men aldri hvilende. De bor i naturen, i stubber og skog, i elver og fosser, og de påvirker menneskene på godt og vondt. Desto viktigere er det å blidgjøre dem, og her, foran et galleri av trefigurer som skal forestille dem, er luften stinn av røkelse.

Ikke sikkert at Buddha så for seg at det var slik det skulle bli, med statuer av ham i alle slags fasonger...

«Vi tilber Buddha i det ene øyeblikket og åndene i det neste,» sier guiden min og ler.

«Det er ikke så nøye?»

«Ikke så nøye. Det som er viktig, er at vi føler oss trygge.»

Å nevne alle «må-se-monumentene» i Bagan nytter ikke. Men jeg kan ikke forbigå den imponerende Anandapagoden, oppkalt etter Buddhas trofaste disippel. Helligdommen er et par meter høyere enn Shwezigon, og denne kan vi faktisk tre inn i.

Pagodens grunnriss er formet som et gresk kors. I dypet av hver korsdel står store, forgylte buddhastatuer. Alle er 9,5 meter høye. Via lange indre korridorer går vi fra den ene statuen til den andre. Underveis nyter vi synet av veggene, som er rikt dekorert med motiver fra Buddhas liv. Når omvisningen er over, sukker guiden vår: «Tenk, denne skjønnheten ble skapt av mennesker!»

+2
+1

Forvitring og forfall

Anawratha ble etterfulgt av flere andre myndige konger, og alle var like opptatt av å fremme buddhismens sak. På Bagan-sletta svermet murere og håndverkere dag og natt. På det meste skal den ha hatt nesten 4500 religiøse monumenter. I dag er altså halvparten tilbake. Mange, det også. Men hvorfor ble byen rammet av forvitring og forfall?

Det var flere grunner. Bagan ble med ujevne mellomrom utsatt for jordskjelv. Noen var kraftige og førte til tap av menneskeliv og store materielle skader. Indre uro og opprør gjorde vondt verre. I krisetider slet kongens menn med å vedlikeholde de livsviktige vannkanalene, og jordbruket kom i ulage.

Så, på 1200-tallet, begynte mongolene å røre på seg. Først erobret de Kina og Sentralasia, deretter rykket de sørover – mot Burma. Marco Polo befant seg i Kina på den tiden, visstnok som rådgiver for mongolenes «verdenskeiser». I boken han senere dikterte, forteller han om et slag som skal ha funnet sted i landets nordlige del mellom en mongolsk invasjonshær og den burmesiske kongens krigere. Mongolene kastet seg inn i slaget med sine raske hester, mens mongolene forsvarte seg med sin tunge elefanter.

«Så stor var larmen og støyen at himmelens torden ville ha gått upåaktet hen,» skrev venezianeren.

Det er viktig å huske på at Bagan er ikke bare er en turistattraksjon, det et et hellig sted også.

Mongolene seiret, og i 1287 inntok de Bagan. Kongen og flere tusen andre flyktet. Mongolene trakk seg snart tilbake, men mindre konger fortsatte å krige mot hverandre. Den fine trehusbebyggelsen begynte å råtne, ja selv de kongelige teakpalasser smuldret opp og ble til jord. Mange av steinbygningene ble imidlertid stående.

Lenge visste verden lite om den sovende byen, men i 1855 gikk Henry Yule, en geskjeftig brite, i land i Bagan. Yule skjønte straks at han sto overfor noe uvanlig, og ga seg til å måle, tegne og granske et utvalg av helligdommene. En bok han skrev om sine oppdagelser, ble finlest av arkeologer og historikere i Europa, og Burmas kulturelle høysete ble endelig satt på kartet.

Det har stått i nesten tusen år - la oss håper Bagan får stå i minst tusen år til.

Endelig på UNESCOs verneliste

Turister som i dag besøker Bagan, rekker bare å se noen av helligdommene. Da jeg kom hit første gang, i 1999, følte jeg meg nesten alene. Jeg bodde på et familiepensjonat i slettas sørende, omgitt av hunder og kaklende høner på alle kanter. I flere dager dro jeg fra sted til sted på husvertens sykkel, på støvete veier og stier. Nå fraktes turistene rundt i små og store busser, skjønt noen foretrekker ennå å sykle. Burma, eller Myanmar som landet nå heter, er blitt et yndet turistmål, og «alle» vil til Bagan. Sletta har fått sin lille flyplass, og tar jeg ikke feil, blir den snart for liten.

Mang en besøkende legger merke til at noe av restaureringsarbeidet har vært så som så. «Vi fulgte ikke boka,» medgir guiden vår. De egenrådige generalene som lenge styrte landet, var lite opptatt av Bagans kulturelle verdi og overlot mye av arbeidet til amatører. UNESCO protesterte og ba innstendig om å få slippe til. Men først i år ble floken løst, og i juli ble Bagan oppført på UNESCOs verneliste.

Kunngjøringen fant sted på et UNESCO-møte i Baku, hovedstaden i Aserbaidsjan.

«Bagan er en levende kulturarv som har overlevd alle slags utfordringer i nesten tusen år,» fastslo Myanmars representant, Kyaw Zeya. «I dag feirer vi dette lykkelige øyeblikket. Nå fortsetter vi arbeidet med å bevare Bagan i nye tusen år.»

Elvecruise i Østen på egen hånd?

Vi skreddersyr cruiset for deg

Vietnam, Kambodsja, India, Egypt

Se alle våre eksotiske elvecruise

Siste fra bloggen