Adobe Stock 6406940

Tre høydepunkter i reiselederlivet

Publisert: 2. april 2020

Gjennom Himalaya og andre eventyr

Selvfølgelig har jeg verdens mest spennende jobb – kan få oppspore store opplevelser rundt om i verden og gi mine gjester, i små grupper og med gode lokale medarbeidere, del i farverike og spennende kulturer og fantastiske landskaper.

Jeg lærte en gang at det hebraiske ordet for guide er madrikh, som betyr lærer på veien. Jeg er ikke guide, jeg bruker alltid lokale krefter og har stor glede av det, men idealet er der: Jeg vil gjerne formidle og gi videre til gjestene det jeg selv synes er fint, vakkert, lærerikt, engasjerende. Som tre høydepunkter i reiselederlivet høsten 2019:

1. Himalaya

Gjennom Himalaya – fra Nepal til Tibet, fra Kathmandu til Lhasa – det ble et eventyr. Veien er ingen vei, på tampen av monsunregnet er mye av den ganske ødelagt. Men farbar med firehjulsdrevne biler. Inntil det ble klart av den var rast ut. Kriseløsninger ble vurdert, inntil det viste seg at det var mulig å gå gjennom raset – bare ti meter eller så. Sherpaer hjalp oss over, regnet holdt opp en halvtime, nye kjøretøyer på den andre siden tok oss til grensen. Kartet mitt over Tibet ble beslaglagt, tollerne likte ikke hvordan grensen mellom Kina og Assam i Øst-India var markert. Nå var det annet slags veier og god King Long-buss, sterk nok til motbakkene.

Neste dag var vi på den tibetanske høysletten, tettstedet Tingri, 4400 moh., i regnskyggen «bak» Himalaya. Vi merket høyden, liten matlyst den kvelden. Vår gode guide Phuntso sørget for å gi meg næring gjennom smør-te, en nærmest buljonglignede drikk av te, vann og smør kjernet på yakmelk. Det smurte tarmen godt!!

Neste morgen – tindrende klar luft, men skyer i horisonten. Et par timer kjøretur gjennom daler og over pass, vakkert, vakkert, men ikke altfor god sikt. Selve Everest Base Camp er ikke tilgjengelig om man ikke har en svindyr klatretillatelse. Det hadde ikke vi, så vi kom til en liten leir med tibetanske telt og doer, søkte le i Rongbuk-klosteret, verdens høyest beliggende kloster, med tibetanske flagg og bønnehjul. Så våget vi oss fremover, en liten kilometer. Stenørken, knapt et menneske, knapt en yakokse til å skape dybde i landskapet.

Og så, plutselig trakk de krefter som styrer sånt, skydekket til side, og så lå det der – et 180 grader panorama, med Lhotse, Everest kaller vi det, etter en walisisk landmåler, nepaleserne sier Sagarmatha, tibetanerne sier Qomolangma, Den hellige mor i fjellene. Ut til høyre Shishagangma, alle tre er mer enn 8000 meter hevet over havet. Luften så klar, breene og nysnøen så glitrende hvit. Så nær, så opphøyet. Så stille!

Rongbuk er et beskjedent kloster. Den store og allestedsnærværende «helgen» Guru Rimpoche, alle Himalayas buddhisters store helt, han som temmet alle onde makter i fjellene og mediterte her, kunne fortjent noe mer. Men synet av dalene og fjellene overgår den mektigste katedral:

Trekk skjerfet godt opp om halsen, men ta av luen et øyeblikk. Trekk pusten dypt, du står ved verdens høyest beliggende buddhistkloster. Bare få kilometer unna, «et par armlengder», troner Mt. Everest, omgitt topper med snø og breer. Vinden er isnende, men synet av fjellene og klosteret varmer, stemmer til glede og høytid!

Så trakk de krefter som styrer sånt, skyene gradvis over igjen. Vi var stille, meget stille!!!

2. Turkmenistan

Det forunderlige Turkmenistan, et land på Silkeveien med rike minner fra alle tider, tidlige sivilisasjoner, en samtid preget av store penger fra olje- og gassindustri, en hovedstad med moderne fasader i carrera-marmor belyst av blålige led-lamper – en tur gjennom byen natterstid er som å bevege seg i et utopisk dataspill.

Vi krysset grensen mot Usbekistan i ettermiddagssol, løp for livet for å komme gjennom systemet før stengetid kl. fem. Klarte det! Igor Savitskijs sensasjonelle samlinger av sovjetisk malerkunst i Nukus, noe mainstream og politisk korrekt, mye som slett ikke var i Stalins smak. Til sammen et eventyr.

Etapper med ørkenvei til khanens byer, bystater der fyrstene regjerte som middelalderdespoter, en verden som fikk den tids stormakter, Russland og Storbritannia til å grøsse, drømme om erobringer, spille «The grat Game» inntil enorme russiske felttog innlemmet dem i tsarens imperium på 1800-tallet.

Sagnomsuste Samarkand, en juvel av en by allerede da Alexander den store var her på 300-tallet før Kristus. Lagt i grus av mange, endelig gjenreist av den store prins, Emir Timur, i vesten kalt Timur Lenk, rundt år 1400 i vår tid. Hans felttog tok ham med store slag til Delhi, til Baghdad, til Lille-Asia der han lovet den ottomanske sultan alt godt om «han ville kaste anker i vår omfavnelses trygge havn», og hvis ikke, «vi skal knuse deg som en pissemaur». Det endte sånn. Sultan Beyasit tapte, ble tatt til fange, var med, sittende på en krakk i et bur, på alle Emir Timurs felttog etter dette.

– Erobret gods og gull ble tatt med til Samarkand, byen ble på nytt en diamant. Islamsk kunst, kupler, minareter, eventyrlig flismosaikker. Aller mest strålende på moskeene og koranskolene rundt Registan-plassen. Byen feiret 2600-års jubileum da vi var der. Enormt fyrverkeri, og så kjørte vi opp til den sagnomsuste Registan plassen. Vår fabelaktig sjåfør, Dilmorod, snek bussen gjennom total trafikkork, han er blitt en venn. Lyd- og lys-forestilling, titusener av mennesker, men vår gode guide, Victoria, forklarte alle at disse utlendingene også måtte få komme nær og se. Byens unge vek, ga plass, ikke ydmyke, men hjelpsomme og høflige, lot oss få feire med dem. «High fives», gode håndtrykk. Når vi var med på moroa, slapp de seg løs med oss. Det var jubel! Og det evig spillende lyset over de storslagne fasadene. Som å være inne i et kaleidoskop av farver, speil og lys.

Emir Timur skulle ha sett oss. Men han hviler i det som kanskje er Samarkands vakreste monument, et mausoleum som slår alt av skjønnhet. Her ble han forstyrret i sin evige hvile, gravd opp og analysert av sovjetiske vitenskapsmenn i 1942. Da brøt slaget om Stalingrad løs…

3. India

India utenfor allfarvei var tema i november siste år. Mumbai var startpunkt. Derfra skulle vi fly langt inn i landet, men flyselskapet var gått konkurs. Tog! Indisk tog, et eventyr! Men å sikre seg togbilletter i kamp med millioner av indere, glem det! Så etter en ettermiddag i et filmstudio med halvstjerner fra Bollywood, gikk vi løs på en laaang bussreise østover. Det ble mange dager. God buss, stødig og god sjåfør, lange etapper, synsinntrykk, lyder – inklusive tut og bært - og lukter uten ende.

Maharajaer, fyrster som blomstret med titler og salutter under det britiske styret, er noe vi hører mest om i den indiske delstaten Rajasthan, men det sentrale India hadde også sine prinser. Holkar-dynastiet holdt store landskaper rundt byen Indore, men den første herskers svigerdatter, Ahiliabai, bygde et palass og store templer på bredden av Narmada-elven, litt lenger nord. Palass, vel vel, det er nå et hyggelig, intimt hotell med enkle, greie rom rundt gårdrom og i dype haver mellom festningsmurene. Hjemmelaget mat i haven, indisk vin inkludert – i dannede doser. På elvebredden var det religiøs høytid og folkefest. Gudstjenester og disco. Til langt på natt. Den siste i arverekken etter holkar-fyrstene, Richard Holkar, driver stedet. Han svinger seg mellom leiligheter i Paris og New York, men han var hjemme i India da vi var der, hyggelig fyr, drakk ettermiddagste med oss, og underholdt oss med å barbere seg på frokostterrassen.

India er så mye, enhver reiserute gir store overraskelser og inntrykk. Templene i Khajuraho med detaljerte scener fra elskovens lærebok, Kama Sutra, hugget i sten på tempelveggene, intakte til minste detalj etter mange hundre år i sol og regn, vind og vær. Ikke mye vind og vær på de kanter. Varanasi på bredden av moder Ganges, den eldste by i verden? Ubegripelig trafikkkaos med sykkelrickshaw gjennom byen, ned til elven for å overvære kveldsmesse og morgenbønn – i båt, ikke plass til oss på elvebredden. Årtusengamle tradisjoner, aldeles levende og aktuelle, vi ble suget inn og var noe mer enn bare tilskuere, en del av massen.

Så var det tiger’n. Vi var i jungelbokens land og bodde i to nasjonalparker. Bra innkvartering, bra mat, god betjening. Vi var nær på indere på denne turen. Nasjonalparken Kanha var den første. Ut med firehjulsdrevne på ettermiddagen, gode biler, militære kjøretøyer som er blitt sivilister. Skiftende landskap. Indisk jungel er ikke regnskog, det er tørr løvskog, med åpne gressganger og fjellknauser. Ingen tigergaranti! Vi kjørte rundt og rundt, opp og ned, fram og tilbake. Så spor, så noen fjerne skikkelser. Så, plutselig, i veikanten, ti meter unna, i gresset, tiger! Den gikk lenge der inne i tørr underskog, dukket fram av og til. Og så, med ett, var den ute på grusveien, mellom bilene! Den gikk mellom bilene våre, lenge, satte seg ned og slikket seg om munnen da den så meg, gikk litt videre. Vi kunne ha stukket ut en hånd og sagt pusepus. Tigere er vakre dyr, slanke, rene i pelsen, klart tegninger av svart og gult og litt hvitt. Litt inne i skogen hørte vi ul, det var hjorter som advarte hverandre. Da frøs jeg på ryggen, da forsto jeg at dette var ingen pusekatt, det var en tiger, det var Sher-e-Khan, jeg var virkelig midt i jungelbokens land – i 43 minutter var det oss og denne tigeren. Tanken, stemningen gir meg fortsatt frysninger. Det var magisk.

I disse tunge tider: Nå skal vi være hjemme, men la oss mimre litt og tenke fremover – la nye reiser begynne med drømmer i sofakroken, la tanken og sinnet vandre, til et sted du ønsker å oppleve. Avlys ikke dine reisedrømmer, forskyv dem bare litt på kalenderen. Og når alt dette er overstått, venter verden igjen, med alle de store opplevelsene og fremfor alt, alle de gode menneskene vi skal møte

Gunnar Skjolden

Siste fra bloggen