Istock 12443620 roma italia 3

Reiseglede

Publisert: 9. juni 2020

Ciao Roma! – En by jeg er glad i

– Amatør! Jeg ser meg i speilet, tenker på Roma, og sier: – Amatør. Det behøver ikke bety uproff. Min latinlærer fortalte at rotordet er amare, som betyr å elske. Amatør er en som elsker, det treffer godt mitt forhold til Roma. Og jeg vet at mange deler følelsen.

Nå begynner Italia og Europa langsomt å åpne opp. Vi kan begynne å drømme igjen – og kanskje planlegge neste tur så smått. Roma er «den evige stad», den ligger der og venter på oss. Finn fram gode sko, Roma oppleves best til fots. Ta gjerne med en god guidebok, og bok som går litt dypere. Jeg har stort utbytte av Trond Berg Eriksen: "Roma – Verdensteater og kulturreservat". Bli gjerne med en reiseleder som kan peke retninger og forklare sammen med gode guider.

Pantheon, et av Romas mest kjente byggverk.

Det spesielle ikonet

Et sted jeg alltid vender tilbake til, er kirken S. Maria in Portico in Campitelli. Ikke noe dårlig navn, stort og blomstrende, passende for en kirke fra barokken. Dem er det mange av, det kreves et navn for å peke seg ut. Og denne kirken, bygget på 1660-tallet, er ved et besøk. En flott fasade, et flott kirkerom – og en stor skatt: Et ikon utført i emalje-arbeide, med en forgylt sølvramme. Motivet er Jesus-barnet i mors armer, flankert av apostlene Peter og Paulus. 

Historien er at ca. år 525 viste engler seg for en from og godhjertet kvinne, Galla, mens hun satt i Octavians søyleganger, portico, her i nærheten. Det sies at englene bar bildet av mor og barn i en strålekrans. Det skal etter legenden være malt av evangelisten Lukas. Kunsthistorikere daterer det nok «litt» nærmere vår tid, tusen år eller så. Bildet ble brakt i prosesjoner flere ganger, for å beskytte Roma, mot pest gjentatte ganger og mot truende tyrkere. 

Jeg besøker ofte kirken på julekvelden, på vei til midnattsmesse i en annen kirke. Men besøket i S. Maria in Portico er en god innledning til julenatt: Organisten øver, kirken fylles langsomt, ikonet står høyt over alteret i lys fra skarpe lyskastere. Kopier av ikonet er innfelt i mange husfasader rundt om, Guds mor kalles her «Romas trygge havn».

Bli med Gunnar Skjolden på den tradisjonelle juleturen

Jul i Roma

Er jeg her på dagtid, spiser jeg gjerne lunsj på restauranten på hjørnet, Vecchia Roma, Gamle Roma. Dype tepper, lyd av små fontener demper stemmer, stor buffet med forretter, bra meny. Jeg hadde glede av dampet torsk på en saus av kikerter. Ikke galt! Strøket er ikke overrent av besøkende, jeg var eneste ikke-italiener forrige gang.

På den andre siden av kirken ligger et tidligere sakristi, omskapt til et vakkert lite konsertlokale, Sala Baldini. Hit kommer vel ikke de store verdensstjernene, men det er et fint sted for gode konserter med klassisk musikk.

Rundt et hjørne eller to finner jeg Palazzo Mattei, en del av en klynge av palasser bygget av Mattei-familien på 1600-tallet. Ukjente størrelser for meg, men de var mektige i generasjoner, forstår jeg. Og hadde åpenbart penger. I dag er palasset fylt av kontorer og utenlandske kulturinstitutter, men gårdsplassen, med skulpturer og relieffer, er et drømmeland.

Palazzo Matteis fasade er slående vakker.

Skilpaddefontenen – et frieri

Rundt et par hjørner til, forbi Lovatelli-plassen, som ikke har rette vinkler, ikke er flat, ikke har en eneste blomsterkrukke, men er et fint byrom, kommer vi til plassen med Skilpaddefonten. Den er et lite mirakel av en fontene, reist av en av gutta fra den samme Mattei-familien. 

Nei, ikke helt sånn, sier legenden. En ødeland av en prins ville gifte seg med datteren til en Mattei, men den grumme fader sa nei, gutten var ikke et godt kort. I fortvilelse solgte prinsen sine aller siste eiendommer, og i løpet av en natt brukte han pengene på å bygge fontenen. Da sa pikens far: – Min sønn, du har fått bygget den vakreste fontene i Roma. Min eneste datter er din! 

På kanten av fontenen sitter noen små skilpadder i bronse, muligens et verk av barokkens stjernearkitekt, Gian Lorenzo Bernini (han fortjener en egen vandring i Roma, med sideblikk til rivalen Francesco Boromini. Her er det mye moro!). 

En stor marmorskål flyter over av friskt vann fra Jomfru-akvadukten, som har gitt vann i Roma siden keiser Augustus’ tid. Skålen bæres av fire fyrrige unge menn som helt klart har glemt igjen fikenbladet hjemme. Sånt skjer!  Et fint sted midt i det mørke, tidligere jødiske ghetto-området.

Walk-in juleopplevelse

Sulten? Vi går over trikkesporene i Via Arenula og inn i handlegaten Via dei Giubbonari. Der ligger familien Rosciolis lille og trange restaurant og delikatesseforretning. Alltid «trangt om saligheten», men for en salighet og glede av oster, skinke, vin (de sier at de har 2800 viner), lekre retter og små godbiter. Rundt hjørnet ligger deres bakeri, som skal ha røtter tilbake til 1820-tallet. Verd å utforske.

Litt bort i gaten ligger lille, uanselige Santa Barbara dei Librai, «bokfolkenes kirke». Den ligger på en skjev plass, har en lang historie, ble gjeninnviet i 1982, og er mye brukt av afrikanske innvandrere. 

Er du i Roma i julen, og er så heldig å komme inn i kirken, har den en veldig fin julekrybbe: En tro kopi i liten målestokk av plassen utenfor, med alle dens ugreie vinkler, og krybben i stallen midt på plassen – Jesus-barnet er liksom «hjemme hos oss». Det er det sannelig også i Søppelmennenes julekrybbe, midt inne i et boligkvarter ikke langt fra Petersplassen. En «walk in»-juleopplevelse, åpen hele året. Verd å google, verd å lete etter.

Lille, uanselige Santa Barbara dei Librai, «bokfolkenes kirke».

Det er så mange monumenter som skulle nevnes – vi går og går. Alltid forbi den lille stenelefanten skapt av Bernini (Bernini igjen), med skjelmsk smil og en egyptisk obelisk på ryggen, rundt et par hjørner fra det gamle tempel Pantheon, som tar pusten fra alle besøkende til alle tider. 

I nærheten ligger via del Pie di Marmo, marmorfot-gaten, med en drøyt meter’n lang fot med gresk sandal på, det eneste som er igjen av en kjempestatue fra et tempel fra før Kristi tid. Rundt Pantheon er det, som så mange steder i Roma, isbarer for førsteklasses italiensk gelati. Stopp opp, nyt, - og gå aldri glipp av en cafe espresso!

En utopi og en svensk dronning

Mange nordmenn har bodd i Roma, arbeidet i Roma, elsket Roma. Men apropos manglende fikenblader – har man hørt om Hendrik Christian Andersen? Han var født i Bergen i 1872, men familien utvandret til USA mens han var spedbarn. Sist på 1800-tallet dro han til Europa for å studere kunst, og slo seg ned for å arbeide i Roma. 

Hans store prosjekt var en utopi, «Verdensbyen», som skulle være en gigantisk møteplass for vitenskap, teknikk, religion, kunst og politikk – innen pasifistiske rammer, organisasjonen Verdens samvittighet. Det var nok for stort. Mussolini lovet ham land for prosjektet, men det ble brukt til verdensutstillingen EUR. Den norske H. C. Andersens hjem og atelier er i dag et museum, og mange av hans skisser, planer, gipsutkast til kolossalstatuer er utstilt her – absolutt uten fikenblader. Museet ligger noen kvartaler utenfor Piazza del Popolo.

Tilbake til Piazza del Popolo – her er byporten hvor dronning Kristina av Sverige red inn i byen. For en PR-seier, datter av en ihuga protestant, kong Gustav 2. Adolf, konverterte til den katolske tro og dro til Roma, 29 år gammel. Hun kom fram i desember 1655, red inn Porta Flaminia på en hvit hest, flankert av sveitsergarden – og skapte hevede øyenbryn, for sine politiske ambisjoner og for sitt privatliv. 

Hun bodde en periode i Farnesepalasset, med utsikt til Tibern, sies det. Palasset rommer i dag den franske ambassade, adgang forbudt uten innbydelse, men finner man riktig vinkel når lysene er tent der inne, kan man se brokker av dekorasjoner i takhvelvingen og nyte renessansefasadene og de generøse fontenene utenfor, utformet som gigantiske badekar.

Piazza del Popolo. Herifra stråler tre hovedgater inn mot det historiske sentrum.

Modeller fra livets grøfter

Fra Piazza del Popolo stråler tre hovedgater inn mot det historiske sentrum. Alle fører mot viktige hovedpunkter for oss besøkende: Spanske trapp og Fontana di Trevi, Via del Corso med kirken som har et alter viet Olav den Hellige, og videre opp mot Vittorio Emanuele-monumentet, Forum og Colosseum, den tredje mot keiser Augustus’ mausoleum og hans fredsalter. 

På den ovale Piazza del Popolo, som har rene, elegante linjer tegnet av Napoleons arkitekt Guiseppe Valadier for to hundre år siden, er det heldigvis kafeer! Og flere kirker. Min favoritt er Romas etter sigende første renessansekirke, Santa Maria del Popolo

Her lå augustinerklosteret der Martin Luther bodde en tid i 1510 og lot seg skremme av kirkefyrstenes vellevnet og kirkens forfall. Hjem til Wittenberg for kamp! Men kirken i dag er verd et besøk, særlig fordi et av kapellene har to malerier av helten blant malere, Michelangelo Merisi da Caravaggio. Caravaggio døde om bord(?) i et skip på vei til Napoli i 1610, etter et stormfullt liv, med fyll og slåsskamp – og en duell som han vant ved å ta livet av motparten, og dermed dom og fredløshet. Han kjente livets grøfter, og hentet sine modeller der. 

Disse gutta har jord under neglene, og kvinnene var ikke alltid byens beste døtre. Sosialrealisme. Farvene, dramatikken, og en mesterlig omgang med lys. I denne kirken har han to verker, Peters korsfestelse og episoden der Paulus faller av hesten etter et kraftig møte med Kristus og omvender seg til kristendommen og blir apostel. Legg et par euro i automaten og det blir lys, gjerne et par ganger.

Santa Maria del Popolo-kirken.

200.000 bøker

Augustinerklosteret ved Santa Maria del Popolo hadde et stort bibliotek. Rundt år 1600 overførte bibliotekaren og biskopen, Angelo Rocca, samlingen sin, 20.000 bind, til et bibliotek. Det går for å være et av Italias aller første offentlige biblioteker, oppkalt etter stifteren, Biblioteca Angelica. I dag har de om lag 200.00 bind – en stor samling i en bygning fra motreformasjonens tid. De har også globuser og kart fra de store oppdagelsenes tid, tilbake på 1500-tallet. 

På bildene ser det ut som tatt ut fra filmen om Da Vinci-koden. Jeg har ikke vært der ennå, det står på listen over «må se»-steder, bak en beskjeden dør i augustinerkvarteret nær Piazza Navona. Der er jo alle Roma-besøkende.

Fortsett så gjerne Caravaggio-safarien. Han har mange verker i Romas gallerier og kirker, bl.a. annet i cappuchinernes Santa Maria della Consezione nær Via Veneto. I krypten voktes hensovede munkers knokler. - Jeg har aldri sett makan, sa Marquis de Sade. I museet henger Caravaggios St. Frans av Assisi i bønn.

Roma er en verden! Ti tusen steder å se, så mye kunst, så mye levende folkeliv, lyder og lukter. Ethvert reisebrev blir bare en smaksprøve.

Hopp om bord i buss 63 oppover i bakken, forbi den amerikanske ambassade, til holdeplass Buenos Aires. Gå et kvartal eller halvannet og finn Coppedè-kvarteret, en slags italiensk «art nouveau» eller jugend, en bydel med om lag 40 bygninger, skapt av arkitekten Gino Coppedè tidlig på 1900-tallet. 

Her er innflytelse fra gresk arkitektur, innslag av barokk, litt inspirasjon fra gotisk stil og en smak av middelalderarkitektur. Skriv gjerne ut noe fra google, ta med et kart, og utforsk. Bygningene er i bruk og kan ikke uten videre besøkes, men er dører åpne, kan man jo hilse pent på portneren og kikke inn i vestibylene. Noen portnere er vennlige og finner seg i det. Gino Coppedè nevnes sammen med spanske Antoni Gaudi. Jeg vet ikke det, men moro er det i alle fall.

Coppedè-kvarteret er en bydel med om lag 40 bygninger, skapt av arkitekten Gino Coppedè tidlig på 1900-tallet.

Byens grønne lunge

Buss 63 tilbake til Via Boncompagni og gå ut gjennom de gamle bymurene til Villa Borghese-parken. Dette er en av Romas store, grønne lunger. Det gjør godt å spasere her, gå seg litt vill på stier og plener – og sikte seg frem mot utsiktspunktet Monte Pincio. Bjørnstjerne Bjørnson var her, så utsikten over Piazza del Popolo, Peterskirken i det fjerne. Han var betatt, som vi, og opptatt av det unge, gamle Italia som var i ferd med å gjenreises. Han skriver:

Stille det bliver, æn dunklere blå / himmelen våker og vænter; — opunder / fortid som drømmer, og fremtid som stunder, / usikre bluss i det rugende grå! / Men — de vil samle sig, Roma fremstige / lystændt en nat for Italiens rige: Klokkerne kimer, kanonerne slå…

Det er godt å ha med en utskrift av Bjørnsons «Fra Monte Pincio» og lese høyt når man er der oppe. Det er med Bjørnson som med Snorres kongesagaer og Salmenes bok – bør leses høyt!

Utsikten over Roma fra Monte Pincio. Kanskje sto Bjørnson nettopp her?

Det underjordiske Roma

Ikke glemt – Roma under jorden. Enkelte kirker er bygget på eldre kirker, bygget på tufter av førkristne templer, man kan virkelig dukke ned i historien. 

I San Clemente-kirken går man ned i haller som var en del av herskapshuset til Titus Flavius Clemens, en av de første romerske senatorene som ble kristen. Kristentro var forbudt, så huset ble brukt til hemmelige gudstjenester. 

Om lag hundre år senere ble deler av det gjort om til et tempel for Mitras, en persisk guddom som romerske soldater var så fascinert av. Med Konstantin den stores toleranse for kristendommen ble huset omskapt til kirke, og historien fortsetter, lag på lag. 

Det kan være smart å finne en bok om det underjordiske Roma. Det er jo også katakombene, det er Crypta Balbi, underjordiske «hus» fra romersk tid på flere nivåer. Crypta Balbi ligger nær Largo Torre di Argentina, der de har et pensjonat for hjemløse katter.

Roma under jorden. For en verden!

Nonnenes restaurant

Klar for middag? En av mine favoritter er L’eau Vive, som drives av en søsterorden som bruker inntektene til sitt humanitære arbeide. Restauranten ligger i et palass bygget av en pave på 1500-tallet. Her er høye, lyse takhvelvinger med fresker, her er hvite duker og pent dekketøy. Pasta er mulig, men gå heller for fransk mat i kveld! Løksuppen er legendarisk, jeg har hatt stor glede av deres andebryst, servert som tallerkenrett med passende tilbehør. 

Søstrene kommer fra mange land, Sør-Amerika, Kamerun, fjellområdene i Vietnam. Av og til underholder de med folkedanser. Et høydepunkt: Hver kveld ved ni-tiden slukkes lysene, en av dem leder an med sin gitar og de andre følger og synger sitt Ave Maria til den melodien som pilegrimene bruker når de besøker helligdommen i Lourdes i Sør-Frankrike. Et godt sted, et sted for høst- og vinterkvelder! Ligger ved Sant’ Eustachio-kirken, rundt to hjørner fra Pantheon – hvor det er fint å gå forbi i kveldslys.

Og når tiden kommer for å pakke og dra hjem – noe snadder i kofferten. Det er mange vinbutikker og enoteker, der man kan både smake og kjøpe. Det er mange gode oste- og skinkebutikker. Min favoritt ligger litt dumt til, Volpetti ligger på Via Marmorata i det gamle slakterdistriktet Testaccio, nå mer kjent for nattklubber. Metro til Piramide, eller en god gåtur fra Trastevere-distriktet. Volpetti har solgt godsaker i snart 50 år. Det er verd turen – for en verden av gode smaker! Kikk på hjemmesiden deres og få reiselyst!

Mmmm... delikatesser finnes det nok av i Roma.

Apropos reiselyst. Italia holder på å åpne. Norge også. Snart vil det bli mulig å reise igjen. Vi drømmer, og gleder oss. Roma har overlevd utallige kriser – det går over denne gangen også. I Roma er vi alle elskere!

Ciao, Roma!

Midnattsmesse, fantastisk mat, historiske vandringer

Bli med Gunnar til Roma i julen

Venezia, Trevi, Umbria, Puglia ...

Se alle Italia-turene våre

Se alle Europa-turene våre

Siste fra bloggen