Bangkok 16 fine dining the authors lounge 1

Blogg

Publisert: 2. oktober 2019

Asiatiske hoteller i særklasse

Asiatiske hoteller i særklasse

Endelig, etter årelange kvaler, kommer jeg ut av skapet for å fortelle at jeg har en utkåret i Bangkok.

Ikke en kvinne, å nei, men en salong. En salong som er så lys og vakker at jeg besøker den så ofte jeg kan. Forfatternes salong på Mandarin Oriental er mitt gjemmested i en av Asias travleste byer. Jeg finner den i hotellets opprinnelige bygning, en hvitmalt skjønnhet ved elva som bukter seg gjennom byen.

Forfatternes salong - er den ikke praktfull?

Her satt de i en svunnen tid, Joseph Conrad, Noel Coward, William Somerset Maugham, Graham Greene og alle de andre – John Le Carré også – med sine drømmer, drinker og skrivemaskiner. Somerset Maugham pleide å dra fram sin Remington i tide og utide. Ja, selv under innsjekkingen kunne han få en lysende idé og feste viktige ord til papiret. «Jeg har alltid vært interessert i mennesker, men jeg har aldri likt dem», lyder et av hans utsagn.

Før Mandarin Oriental fikk sin høyreiste moderne fløy, var denne salongen hotellets resepsjon. Her sjekket de inn og ut, grever og baroner, ministre og guvernører, forfattere og eventyrere, alle som kunne betale for seg. The Oriental var «the place to stay» i tiår etter tiår. De fineste rommene lå i annen etasje, rett over resepsjonen; de var store og luftige. Utsikten til elva kostet selvfølgelig noen baht ekstra. Synet av floden og fargene fikk blodet til å bruse i de urolige forfatterhjernene, og Somerset Maugham innrømmet av han ble som «en våryr hakkespett» på rom nummer 12.

Luftig lobby på Mandarin Oriental.

"Våryr som en hakkespett"

Ethvert sted har sitt midtpunkt. I Mekka finnes kabaen. I Forfatternes salong sto i mange år et svart skap fylt med bøker som var unnfanget i etasjen over. Under mitt siste besøk oppdaget jeg til min skuffelse at det var fjernet. Rom nummer 12 var likevel ledig, og med ett ble det mitt! Jeg gjorde som ham, skjøv silkegardinen til side og lot lyset flomme inn.

Mandarin Oriental har i en årrekke stått på høyt på listen over verdens beste hoteller. Hvilket er lett å forstå, for her skinner alt som skinne kan. Hotellet ble åpnet så tidlig som i 1876. I hotelldirektørens pene trykksak leser jeg at Somerset Maugham sjekket inn 6. januar 1923. Han hadde allerede besøkt Ceylon (nå Sri Lanka) og Burma (nå Myanmar). Det første møtet med «Englenes by» ble imidlertid i heteste laget. Bangkok Post skrev nemlig fire dager senere at briten hadde gått til sengs med malaria: «Hans kroppstemperatur i går kveld var 103 grader Fahrenheit!»

Hotellets kvinnelige eier, Madame Maire, hadde aldri hørt om «denne Somerset Maugham». Da hun fikk høre at mannen var syk og muligens lå for døden, ville hun kaste ham ut. Ingen skulle få lov til å ruinere hennes business ved å dø nettopp her. Heldigvis ga hun etter, og den langveisfarende kom gradvis til hektene. Somerset Maugham glemte aldri denne episoden. Senere vendte han stadig tilbake, siste gang i 1960 for å feire sin 85-årsdag.

Lyst på en tur til Bangkok og Mandarin Oriental?

Vi skreddersyr reisen for deg

Joseph Conrad kom anstigende så tidlig som i 1888. Den ranke skikkelsen med det veltrimmede mørke skjegget gjorde et sterkt inntrykk på omgivelsene. Mye av tiden tilbrakte han innendørs, muligens med blekk og penn. Før solnedgang pleide han å vise seg i resepsjonen i hvit dress, hvit hatt og hvite sko, for deretter å spasere verdig ned til elva – med sin hvite stokk.

Conrad var kaptein på den tiden. Mens båten ble lastet, bodde han på Oriental Hotel. På dagtid satt han og skrev. Om kveldene, når mørket omfavnet byen, satt han sammen med andre sjøulker og eventyrere i hotellets bar. «Vi snakket om alt mulig, mest om tragedier, skipsvrak, knappe matrasjoner og havets helter», skrev han. «Skjønt nå og da satt vi bare tause og hvilte øynene på elva og livet.»

+5
+4

Veggene i Forfatternes salong er pyntet med stilige svarthvittbilder av Conrad og andre. Selv er jeg mer opptatt av helheten, det lyse interiøret, de hvitmalte bambusmøblene og de friske blomstene. Rommene i etasjen over er naturligvis oppkalt etter fortidens fornemme gjester. Et opphold på «The Second Floor» hører med til livets bedre opplevelser. Hotellets nye fløy med sine utsøkte restauranter er heller ikke å forakte. En kveldsmiddag på Riverside Terrace, i lyshavet fra elva og byens skyskrapere, er rett og slett uforglemmelig. Etter måltidet passer det å runde av kvelden i Bamboo Bar, som byr på levende jazz flere kvelder i uken.

Riverside Terrace - noen som kunne tenke seg en middag her?

«Om jeg bare kunne ha danset her resten av livet!»

Reiser vi en liten time med fly i østlig retning, lander vi i Siem Reap i Kambodsja. Byens nærmeste nabo er de berømte Angkor-templene. Angkor-riket hadde sin storhetstid på 1200-tallet. Det omfattet ikke bare dagens Kambodsja, men også viktige deler av nabolandene. Her levde mektige konger i sus og dus, mens flere hundre tusen arbeidere slet med å bygge et mylder av steintempler. Angkor Wat («Hovedstadstempelet») skal være verdens største.

På 1400-tallet ble Angkor invadert og plyndret av en thailandsk invasjonshær. Kongen og mange av innbyggerne flyktet i hui og hast, og jungelen vendte nådeløst tilbake. En fransk reisende gjenoppdaget steintemplene i 1860, og eksperter ble budsendt fra Europa. Siem Reap ble de neste tiårene et spennende reisemål for spesielt interesserte, men byens stolte hotell, Grand Hôtel d’Angkor, ble ikke åpnet før i 1932. I en bok jeg har kjøpt, omtales det som «Hotellenes dronning».

Snart kom fiffen på besøk, og når hotellets faste orkester spilte opp til dans, varte det ikke lenge før gjestene inntok dansegulvet. «Stemningen lar seg ikke beskrive», noterte en gjest i dagboken sin. «Om jeg bare kunne ha danset her resten av livet!»

Selv ankom jeg hotellet etter en dagslang omvisning i tempelområdet. En vever kvinne i vinrød silkekjole hilste meg velkommen med en fuktig, parfymert klut. Slik ja, vekk med den salte jungelsvetten. Og etterpå? En drink i baren, selvfølgelig. Godt å hvile ut her, i en stor kurvstol med tilhørende fotskammel. På veggen oppdaget jeg en gammel plakat med motiv av en bil på vei til Angkor, en tidlig modell av Citroën. «La Ville au Bois Dormant, de Saigon en Angkor», står det skrevet på den – «Byen i den sovende skogen, fra Saigon til Angkor». Veiene var dårlig den gang (noen er det ennå!) og punkteringene mange. Men fram kom de.

Sammen med andre gjester nøt jeg min middag blant høye kandelabre og blafrende lys i hotellets restaurant. Under desserten kom en av hotellets kvinner trippende og spurte:

«Unnskyld, men har De kjøpt billett?»

«Billett til hva?»

«Til kveldens forestilling på Apsaraterrassen.»

Apsaraene skulle opptre, det var like før.

«Ennå har vi noen ledige plasser. Ta med Dem kaffen om de vil. Cognac’en også.»

Kvelden var fløyelsmyk, og over oss gnistret stjernehimmelen. Apsaraene har danset på disse kanter i mer enn tusen år. Dansen de fremfører, er inspirert av hinduismens mest kjente epos, Ramayana. Gode og onde krefter i evig krig, med intriger og drama på høyt nivå. Apsaraer er en slags skytsengler som tjener det godes sak. De formidler sine budskap gjennom dans og utsøkte hånd- og fingerbevegelser. De ankom terrassen langsomt og smygende, smykket og kledt slik Angkor-kongene kan ha sett dem i en fjern fortid. Kronene de bar, kunne minne om pagoder av gull, og draktene skinte av silke og brokade.

Ta kontakt med skreddersømavdelingen, så lager vi drømmeturen din

Opplev Angkor Wat

Raffles Grand Hôtel d’Angkor ble reist i fransk kolonistil med rikelig tilsetning av art deco, en stilretning som ble populær på 1920-tallet. Parken som omga det, ble forskjønnet med ranke palmer og tropiske blomster. Ingen av fortidens gjester fant noe å klage på, verken prins Sihanouk, prinsesse Margaret, Charles de Gaulle, Jacqueline Kennedy eller Charlie Chaplin, for bare å nevne noen.

På 1960-tallet begynte Røde Khmer-geriljaen å røre på seg. I 1975 inntok den hovedstaden Phnom Penh. Kambodsja ble snudd på hodet, og hotellet ble forvandlet til kaserne for de ustyrlige soldatene. Fire år senere ble landet invadert av Vietnam, og geriljaen ble jaget tilbake til jungelen. Dermed ble hotellet okkupert av vietnamesiske soldater. Først i 1996, sju år etter at vietnameserne hadde trukket seg ut, startet arbeidet med å restaurere det.

Resultatet lar seg knapt beskrive. Grand Hôtel d’Angkor må oppleves.

"Fineste hotellet øst for Suez

En liten flytur i motsatt retning bringer oss til Yangon, den tidligere hovedstaden i Myanmar. Før kalte vi den Rangoon. Her styrte britene i mange år, fra 1800-tallet til 1948. Byens eldste luksushotell er Strand Hotel, en viktoriansk bygning beliggende ved elva som driver forbi.

Også her slo forfatterne leir. I Murray’s Handbook for Travelers in India, Burma & Ceylon, utgitt i 1910, omtales Strand Hotel som «det fineste hotellet øst for Suez». De neste årene var det byens «Number One Hotel», skjønt tidlig på 1940-tallet fikk det en japansk bombe i hodet og måtte stenge. Da landet ble fritt, satte forfallet inn for fullt. John Reed, en tidligere manager, har fortalt om hvordan rottene kunne skremme vettet av gjestene, der de pilte fram og tilbake i spisesalen. Generalene som styrte så altfor lenge, forsto seg ikke på kultur, heller ikke økonomi, og turistene skydde landet som pesten.

Lokket av fortiden trer jeg inn i det luftavkjølte lobbyen, hvor servitøren byr på «High Tea, English Style». Lar jeg blikket vandre, ser jeg at hotellet er restaurert. Nye eiere, må vite. Nytt marmorgulv, vegger av teak og stilige mahognymøbler. Hotellets direktør forteller at restaureringen har skjedd med nennsom hånd, av perfeksjonister. Og siden gamle Strand Hotel ikke hadde noe svømmebasseng, har nye Strand heller ikke det. «Gjestene våre får heller ta en dusj,» sier han og ler. I brosjyren jeg får, betegnes hotellet som «an all-suite, top-of-the range boutique hotel».

Vi legger opp ferien for deg - ta kontakt!

Besøke Myanmar?

Makeløst behagelig å sitte her. Noel Coward syntes også det. Under sitt opphold tidlig på 1930-tallet orket han knapt å bevege seg utendørs, for heten lå som et glovarmt teppe over byen. Som han skrev: «In Rangoon the heat of noon is just what the natives shun, they put their Scotch and rye down and lie down … but mad dogs and Englishmen go out in the midday sun.»

Ennå steker solen på disse kanter. «Alle» vil likevel besøke Thailand, Kambodsja og Myanmar. Derfor kan Oriental Hotel, Grand Hôtel d’Angkor og Strand Hotel komme til å leve lenge, ja svært lenge.

Siste fra bloggen